Kraftlagsmontøren gjennom 70 år – best når det gjelder som mest

Når høststormene blåser som verst i desember eller når lynet herjer med linjenettet en ettermiddag i august – da er det kjekt å kunne sende solide linjefolk ut i uværet. Linjemontøren har i alle år vært en viktig ressursperson for å sikre strømforsyninga til våre kunder både nært og fjernt. Montørene har i dag flere hjelpemidler enn i kraftlagets begynnelse for 70 år siden, men oppgaven er fortsatt den samme!

 

Feilretting på Porsa-fjellet på 70-tallet.

 

Den spede begynnelse

Når Alta Kraftlag a/l ble stiftet i 1948 sto utfordringene i kø for å få den elektriske strømmen fram til de ulike områdene i Alta, Kvænangen og Loppa. Kåven Kraftverk kom i drift 1952 men allerede i 1951 ble det bygget høyspentlinjer til Kåfjord og Burfjord. Linjeutbygginga fortsatte med høy aktivitet gjennom 50-årene og etterhvert var de fleste abonnentene i konsesjonsområdet sikret «lys i pæra». Gjennom årenes løp og fram til i dag har forbruket vært i kontinuerlig vekst, med et stadig behov for utbygging og oppgradering av linje- og kabelnett. De som rent fysisk har bygd og vedlikeholdt linjenettet, linjemontørene, har i alle år vært en uerstattelig ressurs for Kraftlaget. En viktig gruppe, som kanskje ikke alltid har fått den oppmerksomheten de har fortjent.

 

 

 

Arne Mauseth(84) Tillitsvalg for de ansatte i en årrekke.

 

I starten på 50-tallet var linjebygging sesongarbeid hvor man med enkle hjelpemidler bygde høyspent- og lavspentlinjer, ofte i et krevende terreng. Spett, spade, taljer, dynamitt, boremaskiner og manuelle «stolperøysere» var noen av hjelpemidlene som ble brukt i arbeidet. Både hest og båt ble brukt for å transportere stolper og annet materiell ut i terrenget.

 

Dette var tøft og fysisk hardt arbeid: tunge løft, bæring av materiell og utstyr, graving av stolpehull, reising av master for hånd, klatring og monteringsarbeid i stolpene. Den første generasjonen «linjearbeidere» var gode arbeidsfolk, men hadde ingen spesiell fagutdannelse. Lite er dokumentert fra de to første 10-årene av kraftlagshistorien sett fra linjemontørens ståsted, men det er liten tvil om at dette var en jobb som krevde sin mann selv om lønnsnivået ikke var så mye å skryte av. Når Kraftlaget etter hvert skaffet seg sine første biler ble arbeidslaget gjerne uttransportert av oppsynsmannen på morgenen og hentet tilbake etter arbeidsdagens slutt. Også sykkel ble brukt som transportmiddel på mindre oppdrag.

 

Montøryrket i endring

På 70- og 80-tallet ble det mer vanlig at montørene på Kraftlaget, enten gjennom såkalte «paragraf 20-kurs» eller yrkesskole, skaffet seg formell fagkompetanse. En godkjent fagprøve resulterte da i et sertifikat for elverksmontører gruppe A eller B (linjemontører). Dette fikk innvirkning på lønnsutviklinga og etter hvert kom man opp på et nivå som lot seg sammenligne med andre lignende grupper. Styret og representantskapet i andelslaget hadde naturlig nok stor fokus på lave strømpriser og lave kostnader og det var ikke alltid like lett å få gjennomslag for lønnskrav eller penger til forskjellige driftsmidler. Arne Mauseth, ansattes styrerepresentant og leder for bedriftsklubben NEKF på 70-tallet, forteller om en vanskelig prosess for å få kjøpt den første snøskuteren til Alta Kraftlag. Saka ble behandlet på to styremøter og til slutt gikk styret med på innkjøp av en brukt (!) skuter.  

I takt med kompetanseheving og skjerpede forskrifter ble det også økt fokus på sikkerhet og bruk av verneutstyr. Dette var nødvendig

 

Einar Antonsen har 42 års fartstid ved Alta Kraftlag. 

også med tanke på at linje- og kabelnettet stadig ble større i omfang og at det ble mer komplekst.  

 

Statusen ved å jobbe som montør ved Alta Kraftlag var ikke all verden på -60 -70 og til dels på 80-tallet. Avstanden til sjefene i administrasjonsbygget var betydelig, montørene lå gjerne et par hakk lengre ned på rangstigen. Et eksempel på hvordan en del av montørene så på Kraftlaget var at de helst ikke ville ha «kraftlagsuniformerte» biler og arbeidsjakker. Et vendepunkt ble på mange måter samlokaliseringen i nåværende bygg i Markveien. Kortere vei både rent fysisk og kommunikasjonsmessig mellom de ulike avdelingene resulterte i bedre samarbeid og større forståelse for hverandres oppgaver. 

Sakte men sikkert har montørjobben blitt en mer likeverdig jobb sammenlignet med eksempelvis arbeidet til ingeniørene. Respekten og statusen til flinke montører er i dag minst på samme nivå som andre ansatte i organisasjonen.    

 

Fortsatt viktig

Linjemontøren, som i dag går under betegnelsen energimontør, er fortsatt en meget viktig brikke når linjene skal bygges og vedlikeholdes eller akutte feil skal rettes.  Solid erfaring, geografisk kjennskap, god vurderingsevne og evnen til å finne alternative løsninger er gull verdt for både kraftlaget og kundene. Selv om hjelpemidlene har blitt flere gjennom de 70 årene vi har holdt på er arbeidet som linjemontør fortsatt krevende, spesielt under vanskelige værforhold. Årets vinter med mye vind, store snømengder og hyppige snøskred er et godt eksempel på dette.

 

Feilretting i Øksfjordbotn i 2018.

2018-05-16T11:24:46+00:00
Loading...